Dyrenes sjåfør

Atle Dønnum er dyrebilsjåfør i Fatland. Det er en tittel han er stolt av.

For Atle handler ikke jobben om å kjøre lastebil. Den handler om ansvar. For dyrene, for bøndene og for hvordan næringen vår blir oppfattet.

– Jeg er ikke lastebilsjåfør. Jeg er dyrebilsjåfør. Dyrene kommer først, sier han.

Atle jobber også med smågrisomsetning i Fatland Oslo. Rollene henger tett sammen. Kombinasjonen av rollene gir tillit, god flyt og bedre beslutninger.

En siste etappe

Transporten til slakteriet er en av de mest krevende dagene i et dyrs liv. Nettopp derfor mener Atle at dyrebilsjåfører må være like mye dyremenn som sjåfører.

– Det handler om kjørestil, temperatur, ro og håndtering. Små detaljer betyr mye. Målet er minst mulig stress og en trygg reise for dyret, presiserer Dønnum.

Han er tydelig på at dyrevelferd ikke bare handler om regelverk, men om holdninger og faglighet i praksis, hver eneste dag.

Hvordan det ser ut utenfra

Atle er også opptatt av hvordan dyretransport oppleves av folk som ikke kjenner næringen. Lyd, bevegelse og situasjoner som er hverdagslige for fagfolk, kan virke sterke for andre.

– Vi må forstå hvordan dette ser ut for dem som står på utsiden. Hvor vi parkerer, hvordan vi laster, og hvordan vi opptrer, betyr noe, sier han engasjert.

Han mener næringen må ta dette på alvor. Ikke ved å skjule seg, men ved å opptre profesjonelt og med respekt, også i møte med kritiske blikk og spørsmål.

Et ansvar vi tar

Kravene til åpenhet og dokumentasjon øker. Data om transport og dyrevelferd er tilgjengelig, og vurderes av både forbrukere og interessegrupper.

– Det betyr at vi må være trygge på det vi gjør. Ikke bare fordi vi blir målt, men fordi det er riktig.

Atle mener Fatland skal gå i front, med tydelige forventninger, kompetanse og en felles forståelse av ansvar.

Et forbilde i praksis

For Atle handler jobben om mer enn rutiner. Den handler om verdier. Respekt for dyret. Stolthet i faget. Og bevissthet om rollen han har, både på gården, på veien og i møte med samfunnet.

– Vi må alltid huske at vi representerer mer enn oss selv, avslutter Dønnum.