Siste nytt

– Mamma er født her og jeg har et sterkt forhold til denne gården siden jeg gjennom hele barndommen alltid feiret jul, påske og alle sommerferier her hos bestemor. Dette er den eneste gården her i området hvor det alltid har bodd folk, og det var den siste gården i Rogaland som kjernet smør. Jeg har så mange gode minner herfra. Det er fint å være tilbake etter mange år i Trøndelag, og godt å kunne ta seg råd til denne formen for småskala drift, forteller Kurt Solli.

Kurt Solli som vokste opp i Hauge i Dalane har et langt og innholdsrikt arbeidsliv bak seg. I dag er han småbruksbonde på en øy på Ualand ved Heskestad, men i 38 år var han storbonde i Trøndelag. På det meste forvaltet han rundt 1.000 mål med jord fordelt på to gårdsbruk og innleid tilleggsjord.

Den må tidlig krøkes, som god krok skal bli

Kurt bestemte seg tidlig for å bli bonde selv om hans foreldre ikke hadde gård. Men faren hans skaffet seg en liten flokk med svartfjessau, som fikk bo hos en nabo og Kurt fikk være med når dyrene skulle stelles og da ble frøet sådd. Han drømte om å ha egen gård.

Han kjøpte sin første gård i 1982. Da var han 23 år og gården fant han via en annonse i Bondebladet. Den lå i Trøndelag og besto av 20 melkekyr som beitet på dyrket mark. Gården hadde god plass til flere dyr, og bondelivet var godt for Kurt, kona Anne-Beth og etter hvert fire barn. Men det var en annen gård som Kurt hadde sett seg ut som han hadde lyst på, og i 1997 fikk han anledning til å kjøpe den.

Bonden som hadde gården hadde utviklet allergi mot støv i fjøs og det var ingen annen utvei så han tok kontakt med Kurt som han visste var interessert. Morgenen etter overtakelsen var det bare å gå i gang med melking og morgenstell, alt var i skjønneste orden og Kurt var eier av to store gårder i Trøndelag.

Anbefalt skilsmisse

Det var ni kilometer mellom de to gårdene og dobbeltdriften bød på uforutsette utfordringer. Ingen hadde tenkt på at reglene sa at det ikke var lov for en person å sitte med to melkekvoter, selv om disse hørte til hver sin selvstendige gård. I et forsøk på å løse problemet, ble det foreslått at ekteparet skulle skille seg, så Anne-Beth kunne stå som eier av den ene melkekvoten og Kurt den andre. Med fire små barn var dette helt utenkelig for ekteparet. Kurt rister på hodet: «Det var over grensen for idiotskap».

Saken endte med at de måtte selge den minste melkekvoten til Tine, uten å vite om de fikk beholde den største. Heldigvis gikk det i orden.

I 13 år jobbet Kurt hver eneste dag på begge gårdsbrukene. Han hadde ansvaret for godt og vel 200 sau, 30 kyr og 140 - 150 ungdyr. Du kan trygt si at det gikk med mye fôr; cirka syv til åtte rundballer hver eneste dag. Drive så stort, fordelt på to gårder, var ingen dans på roser. Under lamminga gikk det på helsa løs - med døgndrift uten søvn - selv om han leide inn hjelp til melkinga. Kona, Anne-Beth jobbet som nattevakt på gamleheimen i Roane, og de fire barna måtte jo få mat og stell de også.

Ekteparet sto opp og la seg på ulike klokkeslett, og i lange tider var det så vidt de møttes i våken tilstand. Ikke akkurat ideelt med tanke på familielivet. Du kan trygt si det var en spesiell livsstil, men ekteskapet holdt. Nå har to av barna overtatt hver sin gård i Trøndelag. Vi har et hus på den ene gården som vi bruker når vi er på besøk. Enkelt for oss og enkelt for ungene. Anne-Beth er glad for å kunen være “hos seg selv” selv om hun er på besøk.

Tilbake til Rogalad

Her på Birkenes har gamle-tanten til Kurt levd og åndet for småbruket og dyrene sine. Gården ligger isolert på en liten øy og man må frakte både seg selv og alt annet med båt. De nydelige omgivelsene er balsam for sjelen, men det er selvfølgelig mye jobb også.

Da Kurts tante ble alene og gammel, klarte hun ikke lenger håndtere driften og bygde seg hus på landsiden. Hun hadde ingen barn, men ønsket så inderlig at aktiviteten på gården skulle videreføres gjennom gardsdrift slik det historisk har vært på øya. Det passet godt å komme tilbake til barndommens rike og Kurt er glad for at han fikk med seg Anne-Beth nedover igjen.

Kurt smiler og innrømmer at han er veldig glad i dyr. Han trives med å ha mange og mener at dyrene også setter pris på mangfoldet som er på gården. Derfor har de flere typer sau, en dyktig gjeterhund, høner som verper egg og en spretten kanin som farer fritt omkring. Ender og andre fulgler holder til i vannkanten. Og selvfølgelig høylandsfe på andre siden av vannet.

Drømmen om høylandsfe

Kurt viser stolt frem buskapen, og forklarer at selv om rasen betegnes som vill, er den ikke farlig. Man må jo bruke vett og fare forsiktig frem.

– Man skal alltid vise respekt for dyrene, for når uhell skjer er det fordi menneskene gjør feil og ikke legger forholdene godt nok til rette, sier han. Han forteller videre at Høylandsfe er dyre i innkjøp og trenger stor plass, så historien bak denne flokken er litt ekstra spesiell:

– Da sønnen vår, Frank, overtok den ene gården i Trøndelag, var det en bonde på Fosen som ønsket seg flere sauer og trengte å frigjøre plass til dem. I tillegg manglet han finansiering av kjøpet. Han hadde fire kalver av Høylandsfe, og spurte om Frank ville ta de unge kvigene i bytte. Frank takket ja og i 2008 leverte han kalvene til meg og ba meg «passe på dem for ham». Han visste jo at jeg alltid har drømt om å ha Høylandsfe. To av disse dyrene har jeg fremdeles og den buskapen jeg har i dag, stammer fra disse kalvene.

Et fritt og godt liv

Solli har aldri dyra inne om sommeren. Dyra slippes ut rundt 17. mai. Ungkalvene følger moren hele sommeren.

– Rasen tåler å være ute om vinteren, men å ha 10 ungokser gående med kyrne er utfordrende.

Ungdyrene får derfor lov til å komme inn. Der får de godt med stell frem til de sendes til Fatland.

Bonden forteller videre: Det er lettere å ha kontroll når dyrene er inne i parringstiden. Til jul åpner bonda fjøsdøren og dyra får gå ut og inn som de vil.

Ute på heia får de klare seg selv.

Kurt forteller at han går opp og ser til flokken med jevne mellomrom, men at han aldri har med kraftfôr eller godbiter. Jeg vil at de følge instinktene sine og rømme når det kommer fremmed folk. Det er flere grunner til det, men en av dem er at jeg vil de skal holde seg unna turgåere og bærplukkere.

Høylandsfe reagerer spesielt på hunder. Det er viktig å huske på at de forsvarer seg når de må. Heldigvis har vi ikke hatt en eneste episode her, men folk må ha respekt. Det hender at turgåere snur når de møter på dyrene i heia. Det får være greit. Da kan de gå tur andre steder.

Liker Fatlands innstilling

Kurt forteller at han gikk over til Fatland da Nortura innførte «horn-trekket».

– Jeg mener at det er uakseptabelt at bonden automatisk får 1000 kroner i trekk på slakteprisen, fordi noen mener at dyr med store horn automatisk er farlige. Da ryker jo hele overskuddet til bonden på et småbruk. Fatland hadde en annen tilnærming til dette så da var det enkelt å skifte.

Bonden har gjort seg mange refleksjoner rundt sikkerhet.

– Dyrene er en ting, men det mye vi mennesker kan gjøre i slike situasjoner. Vi må gjøre det så trygt og enkelt for dyrene som mulig. Da reduserer en faren som at noe skal skje med folk og fe.

Kurt viser til at et godt samspill med dyrebilsjåføren er en nøkkel til suksess.

Hvis man legger bedre til rette for god lasting, ved å gjøre det enkelt for dyrene å gå ombord og fjerner de elementene som skaper usikkerhet, reduserer man muligheter for skader betraktelig. Et stort problem er ofte at det blir for bratt for dyrene å gå på bilen. Der kan en enkel ting som å legge lastelemmen flatere hjelper enormt. Og ikke minst at man samarbeider med dyrebilsjåføren om dette.

– Hos oss er døren på fjøset bygget bred nok, sånn at lastelemmen kan legges flatt helt inn i fjøset. Da unngår vi at dyrene forsøker å stikke av på sidene, samtidig fjerner muligheten for at dyr i trengselen dyttes og detter ned fra et skrått plan. Det har gjort at det går kjempefint med innlasting på dyrebilen, forteller Kurt.

Lidenskap for sauer

Kurt viser frem saueflokken på Birkenes. Den er sammensatt og består av 130 sau av ulike raser. De raggete sauene med svart ansikt og horn, heter Scottish Black Face, eller Svartfjessau som vi sier her i landet. Rasen ble hentet til Norge i 1859 og regnes blant de mest hardføre i England. I tillegg har de noen Blæsetsau og en fargerik gjeng med god, gammeldags Spelsau.

– Jeg trenger ikke leie hit bukker, slik de gjorde i gamle dager. Gården er selvforsynt med gode gener. Jeg holder styr på hvem som stammer fra hvem, sorterer søyene ulike båser og slipper inn en vær i hver flokk. Så går naturen sin gang og etter 17-18 døgn så er de fleste drektige.

Flått er ikke flott

Terrenget og andre naturlige hinder på stedet gjør det ekstra utfordrende å ha sauene gående hjemme rundt gården. Flåtten forårsaker en hel haug sykdommer og den tar liv. I tillegg forsyner ville dyr og rovfugler seg av flokken. Det er dessverre vanlig å miste mange lam i dette området.

–  I fjor slapp vi ut 40 lam og bare 15 av dem levde til høsten. I år mistet vi 18 av de lammene som gikk her hjemme. Statistikken er bedre for de sauene som får dra på sommerbeite i Sirdal. De lever mye tryggere. Da vi hentet hjem flokken vår i høst, manglet vi bare ett lam.

Barndommens rike

– Gården er den eneste her på stedet som aldri har stått tom og det var derfor viktig å opprettholde den gode statistikken, sier Kurt. De kan ikke leve av gårdsdriften alene, selv om gården får tilskudd. Anne-Beth er pensjonert, og det hjelper å ha litt penger på bok.

– Arbeidet er hardt på andre måter enn da jeg var yngre, sier Kurt ettertenksomt.

De 13 årene med to gårdsbruk vil han aldri vil ha igjen.

– Det var et enormt slit. Men ... jeg liker meg i sauemiljøet. Jeg kan sauedrift og har alltid likt meg i heia. Jeg har aldri gått meg vill og jeg tar aldri unødige sjanser. Hunden er alltid med. Jeg trives ekstra godt under sauesankinga. Gleden når du finner sau og kan ta dem med hjem igjen. Da kjenner du at du lever, avslutter bonden.