DSC 9930

Redusert livdyromsetning i Sør-Rogaland etter påvist ringorm

Fatlands livdyromsetning i Sør-Rogaland og Ryfylke justeres ned til et minimum som en følge av at ringorm er påvist i flere storfebesetninger. Husk godt smittevern!

Mattilsynet har påvist B-sjukdommen ringorm i flere storfebesetninger i Sør-Rogaland. Siden august er det påvist kliniske symptomer på ringorm (Trichophyton verrucosum) i sju storfebesetninger. Fem av disse er bekreftet av Veterinærinstituttet. For de to siste ventes det på prøvesvar.

Besetningene holder til i Sandnes, Gjesdal, Klepp, Time og Hå kommuner. Det er ingen tydelig smittekontakt mellom disse tilfellene.

Mattilsynet har identifisert og båndlagt 43 kontaktbesetninger. Disse blir fulgt opp med inspeksjon og prøvetaking av dyr med symptomer.

Slakteriene blir kontaktet av Mattilsynet hvis dyr fra restriksjonsbelagte besetninger skal inn til slakt.

Som en følge av den uoversiktelige situasjonen blir Fatlands livdyromsetning i Sør-Rogaland og Ryfylke i en kortere periode justert ned til et minimum.

Gode råd: Husk bruk av smittesluse, beskyttelsesklær og desinfeksjon. Unngå unødvendig kontakt med andre besetninger.

Gammel smitte kan reaktiveres

Ringorm er en soppsykdom som kan gi hudforandringer i form av hårløse flekker, eventuelt kløe og betennelser i huden. Mennesker kan også smittes av sykdommen.

Ringorm var en vanlig sykdom hos storfe i Norge fram til begynnelsen av 2000-tallet, men forekomsten ble betydelig redusert etter utstrakt vaksinering mot sykdommen.

Veterinærer og dyreeiere må være oppmerksomme på at gammel smitte kan reaktiveres i storfehold som tidligere har hatt ringorm og som ikke lenger vaksinerer.

Vær observant og meld fra til Mattilsynet

Mattilsynet ber alle som har kontakt med storfe, både melkekyr og kjøttfe, om å være observante på hudforandringer som kan likne ringorm, og varsle Mattilsynet raskt om de har mistanke om smitte.

Unge dyr og gamle/svekkede dyr er mest utsatt for smitte

Soppen er som regel lokalisert i det øvre hudlag (stratum corneum), negler og hår. Infeksjonen begynner med at soppsporer fester seg til hår og det ytterste døde cellelaget i overhuden. Sporene spirer og danner hyfer som vokser langs hudoverflaten og trenger ned i hårsekker. Her gror soppen over på hårene og vokser inn i eller utenpå disse avhengig av den dermatofytt som er tilstede. Soppens vekst i/på hårene medfører at disse blir sprø og brekker lett. Dette kan skje nede i hårsekkene eller like over hudoverflaten. På denne måten dannes de hårløse flekkene som er det typiske symptomet på ringorm hos våre husdyr.

Dyr med symptomer avstøter hår og skorpet materiale som inneholder soppsporer. Soppsporene spres ved direkte kontakt fra infiserte til friske dyr. Indirekte kontakt med innredning, liggeunderlag, seletøy, børster, transportkasser og annet utstyr som er forurenset med sporer, utgjør også en viktig smittevei.

Unge dyr og gamle/svekkede dyr er mest utsatt for smitte. Og det er særlig i besetninger med mange dyr at ringorm kan bli et betydelig problem som kan være vanskelig å bli kvitt. Små sår eller skader i huden gjør det lettere for soppen å få innpass. Varme og fuktighet, ektoparasitter, dårlig hygiene og stress er alle predisponerende faktorer.

Under gunstige forhold kan sporene overleve mange år i miljøet (for eksempel i husdyrrom, spesielt der det er benyttet treinnredning).

Inkubasjonstiden (dvs tiden fra smitte til kliniske symptomer oppstår) er varierende, men vanligvis 10-21 dager (kan være opp til 6 uker).