Ole

Ole Fatland (90) er ikke en vanlig pensjonist

Hver dag kjører Ole Fatland (90) til Fatland Ølen for å hente posten og holde kontakten med det som foregår i konsernet.

OleRagnhildUtenforOle Fatland står utenfor huset sitt i Sandeid i Vindafjord og ønsker velkommen. Her har han og Ragnhild bodd de siste 30 årene. Sprek og blid, omringet av en stor velholdt hage. Frukt og bær fra egen hage gir gode ingredienser for Ragnhilds kaker.

I januar fylte han 90 år, det kan ingen se på ham. Ole skylder på aktivitetsnivået. Han har så mange prosjekter gående så ha skulle gjerne hatt 50 år til.

Fremdeles er det slik at Ole hver eneste dag kjører til Fatland Ølen der han henter post for bedriften og holder kontakt med det som foregår i konsernet.

Ole Fatland skal fortelle oss litt av Fatlands historie fra egen hukommelse. Et spennende eventyr som startet med Oles bestefar, Rasmus, som slaktet og solgte kjøtt på kommisjon, til dagens Fatland som har blitt et konsern med nesten 4 milliarder kroner i omsetning.

Bestefar til Oslo

- Da bestefar begynte i 1892 var han en husmannsgutt. Han startet med å slakte dyr for å tjene noen ekstra kroner. Problemet var at han ikke fikk solgt kjøttet og da ble løsningen å reise til Oslo for å omsette det der. Han var da en 22 år gammel mann fra en fjellgård og å komme seg til Oslo på den tiden var ingen enkel reise. I tillegg kunne han ikke vite med sikkerhet hvordan det hele ville gå når han kom til hovedstaden.

Ole forteller at det var flere fra Vestlandet som dro til Oslo for å selge kjøtt på kommisjon samtidig som bestefaren dro. Da ble det til at bestefaren bosatte seg i Oslo mesteparten av året og reiste frem og tilbake til Vikedal noen ganger i året. Kjøttet ble solgt på Youngstorget i Oslo, før Oslo Kjøtthall stod klar i 1911. En flott bygning som ikke lenger eksisterer.

- Her leide bestefar en plass og solgte kjøtt på kommisjon fra bønder på Jæren og Vestlandet, sier Ole.

Kjøttet ble fraktet med båt fra Stavanger og leveringstiden var ikke alltid like pålitelig. Noen ganger kunne båten ta ekstra lang tid. Heldigvis var det kjølerom om bord, men forskjellen til dagens normer er veldig stor, forteller Ole.

Forutsigbarhet i forhold til mottak av kjøtt var ofte umulig å planlegge.

Tilbake til Vikedal

Severin Fatland, Oles far, drev med kjøttkommisjon i Oslo frem til 1941, da dro han tilbake til Vikedal. Fatland hadde et bygdeslakteri på kaien i Sandeid, før det ble bygget et nytt slaktehus på en tomt litt lenger bortenfor, i 1959. Dyrene ble slaktet på kaien om dagen, lastet på biler og lillebror Sverre og Ole kjørte slaktet selv over fjellet til Oslo. Dette gjorde de i årevis.

- Vi hadde ingen leiefolk til å gjøre slikt på den tiden. Det var bare å kjøre på, bokstavelig talt. Det var alltid ekstra spennende omvinteren i forhold til føre og veiforhold. Noen ganger kom man ikke over fjellet og måtte kjøre rundt Sørlandet og på den tiden var det ikke noe kjølerom i bilene. Og varmeapparat i bilen var det lite av. Vi brukte glyserin på vinduene for å holde de isfrie og det var kaldt å kjøre. Da var det godt å ha skikkelig med klær på seg. På denne årstiden kunne det gå en uke før vi var tilbake i Sandeid, men vi lastet alltid med oss griser og kalver på veien hjem.

Mottoet var å aldri kjøre tom bil. Etter avlessing av slakt ble bilene vasket og spylt.

- Så kjørte vi rundt og hentet dyrene som skulle med tilbake hjem. Vi var for eksempel mange turer innom på Skaugum for å hente dyr, og mange andre gårder vi passerte på veien tilbake. Et godt nettverk og god planlegging gjorde dette mulig. Mobiltelefoner, mail eller internett eksisterte selvsagt ikke så kontakter ble opprettet via kjente. Det var knapt nok telefon tilgjengelig.
OleFatland 1

Livdyr og smågris

Ole forteller at det var med livdyr Fatland kom seg skikkelig inn på slakterimarkedet.
- Vi tenkte nok litt annerledes enn de andre aktørene på den tiden. Vi kjørte mye, og mange turer til Østlandet,
og det gjorde et ikke de andre. Spesielt det at vi fylte bilene med dyr på returen gjorde stort utslag. Bøndene på Vestlandet fikk jevn strøm av dyr og på den måten hadde vi råstoff til eget slakteriet og la grunnlaget for fremtiden, sier Ole.

Sverre Fatland, Oles lillebror, bodde en periode i Amerika.

- Vi fikk han hjem igjen når vår onkel i Oslo døde. Vi trengte at Sverre skulle komme hjem og overta driften i Oslo. Sverre fikk dette til på en skikkelig god måte men det var mye hardt arbeid. Hans innsats var veldig viktig, spesielt med tanke på livdyrene. Han hadde mange bekjentskaper og det betydde at vi fikk tak i de dyrene vi hadde med på alle tilbaketuren etter levering av slakt i Oslo.

På 60-tallet var Fatland aktøren som gjorde Sandeid til en grisebygd.

- Vi skaffet dyrene til produsentene og det ble bygget grisehus utrolig mange steder i bygda. Alle tjente penger.
Ole kjørte selv til Oslo i mange år og dette pågikk frem til 70-tallet.

- Det var vi som innførte NRF her på Vestlandet, sier Ole.

All returen med levende dyr gjorde dette mulig.

Endringer i bransjen

- Det var bygdeslakterier over alt som var våre konkurrenter, små enheter drevet veldig lokalt. I løpet av 1960-årene forsvant alle bygdeslakteriene rundt omkring på Vestlandet. Slakteriet til Fatland i Sandeid stod klart i 1959 og holdt i 15 år. Bygningen var ikke god nok til å vare lenger, sier Ole.

Ølen sto klar med en stor tomt og planlegging av nytt slakteri kunne starte.
- I 1974 ble det nye anlegget i Ølen tatt i bruk og det var som en revolusjon i kjøttbransjen, forteller Ole.

Et stort og moderne slakteanlegg som var klar for å møte fremtiden. Hele anlegget kostet 8 millioner kroner i datidens kroneverdi og det var en stor investering som ble foretatt den gang.

- Det var nødvendig for å sikre fortsatt vekst og å møte fremtidens krav. sier Ole.

- Når vi fikk tak i en slik god tomt i Ølen ble det flytting av virksomhet fra Sandeid. Det nytter selvsagt heller ikke bare å ha gode fasiliteter. En må også ha med seg flinke folk for at det skal fungere optimalt, sier Ole. Han har alltid hatt stor tro på sine medarbeidere og kollegaer.

- Vi har alltid hatt gode folk med oss på laget, sier Ole.

En kan ikke ta seg av alt selv. Flinke folk med stor kompetanse har absolutt vært
nøkkelen til Fatlands suksess, ifølge Ole.

Ole følger fortsatt med i selskapet, men sier at teknologien nå er så spesialisert at det ikke er helt til å kjenne igjen i forhold til hvordan det var for noen tiår tilbake.

- Det er jo fasinerende å tenke på hvor fort forandringene har skjedd over disse årene. Tenk at hele anlegget i Ølen kostet 8 millioner da det stod ferdig. I dag koster en automatisert pakkemaskin som brukes på anlegget ca. 20 millioner kroner, sier Ole.

Hele familien med

Fatlandslakteriet i Sandeid var også hjemmet til Ole og Ragnhild Fatland. De bodde i leilighet i andre etasje over bedriften. Fem barn og travle dager for hele familien. Ganske forskjellig fra hvordan det er i dag. Barnehage var ikke noe tema. Ragnhild og Ole Fatland har feiret diamantbryllup.
OleRAgnhildBegge har sett store forandringer siden starten og Ragnhild sier det har vært spesielt å følge med på det hele. Hun har selvsagt vært med på eventyret og ikke minst alt det harde arbeidet.

Ragnhild og svigermor hadde ansvaret for trikine-prøvene som måtte tas av hver gris i slakthuset på Sandeid.

- Da vi startet med det nye slakteriet i Sandeid i 1959 var det bare én dyrlege i bygda så han hadde ikke kapasitet til å gjøre den jobben. Han måtte kontrollere prøvene etter at vi hadde gjort de klar, sier Ragnhild.

- Dette holdt jeg på med i ca. 15 år, helt til slakteriet på Ølen sto ferdig i 1974. I dag er det flere dyrleger på hvert slakteri som sjekker alle dyr nøye og en kan spore hvert eneste dyr.

Matsikkerheten står i høysete her i Norge og hos Fatland.

Jæren i utvikling

På Jæren var det også mange bygdeslakteri som ble drevet, og mange av disse slo seg etterhvert sammen tidlig på 80-tallet. Jæren offentlige slakteri så dagens lys på den måten og Fatland var
med på det. Slakteriet på Bryne leverte kjøtt til Fatland Oslo.

Men i kulissene skjedde det andre ting. Gann slakteri ble stiftet i Sandnes av forskjellige aktører fra Sandnes- og Stavanger-området. Fatland visste ikke om det før etableringen var et faktum.

Uansett, et stort flott anlegg på Hommersåk ble bygget og tatt i
bruk, men det skulle vise seg å være vanskelig å få dette til å gå rundt økonomisk.

- Samarbeidet fungerte nok ikke helt slik de hadde planlagt, sier Ole.

- Men det var et flott moderne anlegg de hadde bygget på Hommersåk og når konkursen var et faktum, etter et års tid i 1989, bestemte Ole Fatland og hans folk seg for å kjøpe boet.

Detvar et topp anlegg med en veldig god beliggenhet og alle forutsetninger. Prisen var 100 millioner kroner. Det var mye penger, men det medførte også et helt nytt marked for Fatland.

- Det var en god investering, sier Ole.

Han mener han også hadde flaks og var heldig med timingen.

- Vi hadde skikkelig gode folk med oss og Terje Wester ble ansatt påJæren. Han kom opprinnelig fra Bergen offentlige slakteri og han er en stor grunn til suksessen vi fikk på Jæren, sier Ole.
Terje Wester er i dag konsernsjef i Fatland.

Oslo krevde mye arbeid

Oles bror, Sverre, har bygget opp anlegget i Oslo. Det har nok vært en tyngre jobb, ifølge Ole. Når Sverre først startet i Oslo drev han sammen med 10-12 kommisjonærer og han var yngstemann.

- Det var ikke så mye gehør hos de andre når Sverre kom med sine ideer, og kanskje var det fordi de trodde de visste best fordi de var eldre. Det endte med at Sverre gikk ut av samarbeidet og startet å slakte for seg selv på Lysaker, og det gikk veldig godt. Når så hans gamle samarbeidspartnere ikke klarte å drive slakteriet i Oslo lenger, kom det for salg. Det var på konkursens rand. Vi satte oss sammen her i Ølen og la en plan og dagen etter
reiste Gabrielsen fra Fatland inn til Oslo for å legge inn bud.

- Vi fikk kjøpt det for ca 15-20 millioner kroner og slaktemengden var da ca 1.000-1.200 tonn i året. Nå er det på 17.000 tonn. Vi så et stort potensiale, sier Ole.

Det var Sverre som fikk den tunge jobben med å sette i gang oppbyggingen av anlegget. Ifølge Ole var det også her litt flaks med i bildet, og selvfølgelig gode folk. Axel Dønnum kom til Fatland Oslo etter at Dønnum slakteri
ble kjøpt opp. Dønnum er en viktig nøkkelperson for oss, og hans medvirkning har betydd mye for hvordan utviklingen har gått i Oslo.

Tilbake og fremover

- Jeg skulle hatt 50 år til, sier Ole. Han tenker da på alle prosjektene han jobber med.

Pensjonisttilværelse kan en knapt nok kalle det. Han er i jobb hver eneste dag med noen av sine mange prosjekter. Underbakka gård er restaurert helt fra bunnen av og fremstår nesten som et lite museum av meget høy kvalitet. Mange gamle redskaper er tatt vare på og et stort fint selskapslokale brukes jevnlig. Her har Fatland-konsernet møter og selskaper for kunder og produsenter.

- Vi låner det gjerne ut til naboer og kjentfolk som trenger litt plass, sier Ole.
På eiendommen ligger også den flotte Låkafossen. Lenger oppe i fjellet ligger Kålhaugen, en liten familiehytte som ble brukt av Ole og Ragnhild i helgene da ungene var små. Et fristed den gang. Det er også restaurert og pusset opp av Ole.

- Det gjenstår fremdeles mye ugjort, ifølge Ole.

Derfor synes han tiden er knapp.

- Det er bare å jobbe på, ifølge ham selv.

Kalender1960Det er nå rundt 15 år siden han gikk ut fra kontoret i Ølen. En vanlig pensjonisttilværelse er det neppe. Da sønnene Svein og Inge startet i bedriften var det helt klart et nytt kapittel i Fatland-historien, ifølge Ole.

- Vi startet da med nye produkter og nye ideer, og det hadde ikke jeg hatt kompetanse til alene, sier Ole.

Det er viktig å omgi seg med gode folk. Og når tredje sønn Vidar holder til på Jæren er alle guttene involvert. Flere av barnebarna er allerede i bedriften på forskjellig vis, både som slakter og kjølemekaniker.

- Det er hyggelig og godt å tenke på, sier Ole.

- Jeg gjør som jeg vil nå. Heldigvis. Jeg har ikke noe med den daglige driften av Fatland å gjøre. Forskjellen er stor og utviklingen har vært formidabel.

- Jeg var en alminnelig jordagutt. Jeg har vært heldig med alle investeringene jeg har gjort og jeg traff godt med tiden. Og jeg hadde jo bror min, Sverre, med meg. Selv når vi startet Fatland Jæren, som var en så stor investering, tjente vi penger fra starten av. Så vi var vel kanskje utstyrt med litt flaks også, tror jeg. Utenom det må en også være villig til å ta noen sjanser underveis, avslutter Ole.

Men fra å starte som kjøttkommisjonær og bygdeslakter, til i dag ha et konsern med milliard-omsetning krever vel noe mer enn bare flaks...

Tekst og foto: Anita Hamremoen